«Det er urettferdig!» Utropet høres nesten daglig i barnehagen. Kanskje er det et barn som får sitte på fanget og en annen ikke, noen som får hjelp først eller være lenger i en aktivitet enn andre. Jeg kjenner meg igjen. Jeg har selv lenge hatt en forestilling om at rettferdighet handler om likhet.
Den siste tiden har vi jobbet med demokrati og mangfold. Vi har utforsket hvordan mennesker ser forskjellige ut og opplever naturen på ulike måter. Hvordan språk, symboler og kulturer former livene våre. Vi har snakket om styringsformer, regler og rettigheter, lest bøker og undret oss sammen. Jeg er stolt av arbeidet vi har gjort. Samtidig sitter jeg igjen med en uro. For jo mer vi har jobbet med disse temaene, desto tydeligere har det blitt hvor lett det er å snakke om dem – og hvor mye vanskeligere det er å leve med dem.
Når barn roper at noe er urettferdig, handler det ofte om at noen får noe annet enn dem selv. Men barna har ulike erfaringer, behov, interesser og forutsetninger. Noen trenger mer støtte, tid eller nærhet. Noen trenger at vi senker kravene, andre trenger at vi hever dem. Kanskje handler rettferdighet ikke alltid om at alle får det samme, men heller om at alle blir møtt som de menneskene de er. Denne erkjennelsen har fått meg til å tenke annerledes rundt mangfold. Da vi startet arbeidet med ulikheter, tenkte jeg først og fremst på forskjeller vi kunne se, utforske og lære om. Etter hvert har jeg blitt mer opptatt av hvordan ulikheter utfordrer forestillingene våre om hva som er normalt, riktig og rettferdig.
Det er lett å være enig i at mangfold er viktig eller å si at vi verdsetter forskjeller. Det er langt vanskeligere å undersøke hvilke normer og forventninger vi selv bærer med oss, hvilke erfaringer vi tar for gitt, hvilke stemmer som blir hørt, og hvilke som forblir stille. Kanskje er det derfor jeg har engasjert meg i arbeidet med forsoning i Norge. Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport viser hvordan samer, kvener/norskfinner og skogfinner over lang tid ble møtt med forventninger om å tilpasse seg majoritetens språk, kultur og levemåter. Forskjeller ble ikke alltid sett på som en ressurs. Ofte var målet at nettopp forskjellene skulle bli mindre synlige. Rapporten utfordrer med noen ubehagelige spørsmål – ikke bare om fortiden, men også om nåtiden. Hva regner vi som normalt? Hvem må tilpasse seg? Hvilke måter å være, å tenke og å forstå verden på får plass? Jeg har lenge tenkt at målet var å bli flinkere til å se forskjeller, nå lurer jeg på om utfordringen er å tåle dem. For meg har mangfoldsarbeidet blitt mer enn et prosjekt. Det har blitt en påminnelse om at disse verdiene ikke først og fremst handler om å lære om andre – men å lære noe om seg selv. Det er her jobben begynner.
