Taras og Varvara

Jeg har jobbet som styrer i en velkomstbarnehage for nyankomne flyktninger i Drammen kommune. Før det jobbet jeg som pedagogisk leder i samme barnehage. I velkomstbarnehagen gikk det barn av familier som har flyktningstatus. Mange barn og deres foreldre opplevde at livet deres brått ble brutt opp da de måtte flykte fra sitt land og komme til Norge på grunn av krigen i Ukraina. De hadde store utfordringer.

Historier jeg bærer med meg

Vi opplevde stadig at familiene fikk plass i andre kommuner, noe som betød at familiene da måtte flytte, eller at de valgte å reise tilbake til det landet de kom fra. Vi hadde inntak av nye barn hele barnehageåret ettersom de fikk bosettingstillatelse i kommunen. I velkomstbarnehagen var det mange familier som møttes, med ulike språk, kulturer og bagasje. Barna gikk bare ett barnehageår hos oss før de ble flyttet over til de ordinære barnehagene som var i nærområdet der familiene hadde sin bostedsadresse. Velkomstbarnehagen ble avviklet i 2024.

Jeg sitter med mange historier som jeg kommer til å ha i mitt hjerte resten av livet. Hver familie som jeg fikk muligheten til å bli kjent med, hadde sin unike historie om hvordan krigen hadde truffet dem, og hva de hadde opplevd. Det gjorde inntrykk og har satt sine spor i meg. Jeg har lyst til å fortelle om to søsken, Taras og Varvara.

Motstandssang fra en toåring

Jeg jobbet som pedagogisk leder da jeg for første gang fikk møte Taras og Varvara: Taras, en nysgjerrig og utadvendt gutt, og Varvara med sin koseklut og tommelen i munnen. Det var ikke alltid jeg forstod hva barna sa; ofte måtte jeg ha hjelp til å både oversette og bli oversatt for. Men én ting jeg ble veldig god på, var kroppsspråket.

En dag satt Varvara i huska og nynnet på en sang, og jeg la merke til at hun ofte nynnet på den samme melodien. Neste dag satt hun i sandkassa og nynnet på den igjen. Jeg spurte kollegaen min om hvilken sang Varvara nynnet på, og hun fortalte at det var en motstandssang som handlet om den røde kalina-busken (kalyna) – et sterkt nasjonalsymbol i Ukraina.

Teksten forteller om en rød kalina som bøyer seg i sorgen over et undertrykket Ukraina, men refrenget handler om å løfte busken opp igjen for å bringe glede og frihet til det ukrainske folk. At to år gamle Varvara nynnet på denne sangen ofte, gjorde inntrykk.

«Ingen skal få bombe byen vår»

Taras, på sin side, var en utadvendt og nysgjerrig gutt som ofte hadde mange spørsmål. Vi kommuniserte mye gjennom kroppsspråket og Google Translate. Når jeg gjettet riktig, fikk jeg tommel opp fra ham, og når jeg ikke forstod, fikk jeg tommel ned. Jeg jobbet hardt for å lære meg ukrainsk. Taras hadde et språksterkt øre og lærte seg norsk fortere enn de andre barna.

En dag kom jeg på jobb og så Taras og en annen gutt leke intenst med noen legoklosser og en pedagogisk medarbeider som ikke satt så langt unna, med tårer i øynene, og jeg satte meg ved siden av henne. Taras pleide alltid å komme mot meg når han så meg komme inn på avdelingen. Men ikke denne gangen.

Jeg spør min kollega om hva Taras og gutten leker. Hun sier at de leker krig. Jeg blir stille og klarer ikke å spørre om noe mer. Vi sitter og ser dem leke. Etterpå forteller kollegaen min at guttene har laget byen sin med klossene og bygd en mur rundt byen på hver sin side. De har også bygd tårn, der skal de stå og vokte over byen sin. «Du passer på den ene siden og jeg på den andre, ingen skal få bombe byen vår», sa Taras.

Da jeg skulle hjem fra barnehagen den dagen, rant tårene mine. Leken til guttene hadde gjort sterkt inntrykk på meg.

Taras var veldig opptatt av det store verdenskartet på avdelingen og pekte ofte mot kartet og fortalte at han kom fra Ukraina. «Der er pappaen min», pleide han å si.

Den siste hentingen

En dag fikk jeg beskjeden om at moren hadde valgt å ta med barna tilbake til hjemlandet. Grunnen til at de reiste tilbake, kan jeg ikke fortelle. Men jeg husker jeg følte at hjertet mitt sank da jeg hørte det. Jeg prøvde å overtale moren, men hun hadde bestemt seg.

Da moren kom for å hente Taras og Varvara den siste dagen i barnehagen, klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Moren snakket på ukrainsk, og kollegaen min oversatte. «Jeg er så takknemlig for at dere har tatt vare på meg og barna, jeg kommer aldri til å glemme dere. Når krigen slutter, må dere komme på besøk til oss.» Jeg så bort på kollegaen min, og vi lovet moren at vi skal besøke Taras og Varvara i Ukraina når krigen er over.

En hverdag med sirener

Jeg har fortsatt kontakt med moren til Taras og Varvara, hun sender meg ofte bilder av barna. Det gir meg en trygghet, samtidig som det er veldig overveldende å se ødelagte bygninger rundt lekeplassen deres. Moren forteller at når Varvara er i barnehagen og de hører sirenene, har de bare noen få minutter til å komme seg ned til bomberommet. De har noen bøker der nede, som de leser til det er trygt å komme opp igjen. De har blitt vant til sirenene, det har blitt deres hverdag. De har funnet en måte å leve på i de unormale forholdene, og de holder motet oppe.

«Vi er fanget i et uunngåelig nettverk av gjensidighet, alt som påvirker en av oss direkte, påvirker alle indirekte», er et sitat fra Martin Luther King Jr. Det forteller oss noe om hvordan verden har blitt. Mange av oss har ikke opplevd krig og flukt, men det som skjer rundt oss, påvirker oss på en eller annen måte.

Jeg håper at jeg snart får muligheten til å besøke familien i Ukraina.