Først: Det er flott og viktig at forskningsmetodikk diskuteres i en publikasjon som Barnehagefolk. Dette ønsker vi oss mer av. Vi håper dette gjør at forskerne skjerper seg og at det kanskje kan bidra til at vi forstår ulik forskning bedre. Når det gjelder de konkrete betraktningene Bigum har rundt metodikken i SELMA er ikke vi de best egnede til å svare. Det som i større grad utløste interessante diskusjoner hos oss – som barnehageaktør som både er interessert i og deltar i en rekke ulike forskningsprosjekter – var Bigums mer generelle betraktninger om kunnskap, etikk og sammenhenger mellom forskning og praksis.
Å overse det relative
Bigum refererer til Erin Manning som skriver i en post-filosofisk tradisjon. Dette er en tradisjon med mange fasetter, men et sentralt trekk er relativisme (Moore & Muller, 1999; Young, 2000). Relativisme i denne sammenhengen handler om at sannhet er knyttet til individets perspektiv: individets unike erfaring i et øyeblikk og en situasjon. Slik vi tolker Bigum, kommer dette til uttrykk i hans referanse til «the minor gesture»: Den lille gesten i øyeblikket er helt unik. Ingen øyeblikk eller situasjon er lik, og sannhet er kun knyttet til individets erfaring i det øyeblikket. En konsekvens av dette er at det blir vanskelig (egentlig umulig?) å si noe generelt om slike erfaringer. Det er muligens også derfor Bigum blir urolig når forskning potensielt overser det relative ved erfaringer, men heller forsøker å presentere generelle, og i hans øyne standardiserte og lettvinte løsninger.Ingen forskere kan garantere slike nyttige, normative funn, men hvis de finner noe av betydning forventer vi at det blir formidlet på forståelig, ansvarlig vis. Dette forventer vi også av SELMA. Vi føler ingen uro over det.
Den lille gesten kan observeres og vurderes
Vi er enige i at den lille gesten er viktig i møte mellom barnehageansatt og barn. Men betyr det at det ikke er mulig å si noe generelt om hvordan denne gesten er og ikke minst, hvordan slike små gester bør være? Vi mener at, selv om samspillet mellom ansatte og barn både er finstemt og kontekstavhengig, kan den lille gesten observeres og beskrives. Den kan forskes på i seg selv, men det kan også forskes på hvilke konsekvenser den har. Gesten kan for eksempel observeres som varm, smilende eller inviterende. Eller den kan observeres som likegyldig, sint eller truende. Gesten er derfor bare delvis kontekstavhengig, noen gester er generelt bedre enn andre, og hvordan de utføres vil ha stor betydning for barna som erfarer dem. Innsikten om at små gester er viktige må videreutvikles med hvordan gesten bør være, helt generelt. Men dette advarer Bigum mot: «Barnehagelærere må tørre å røske litt i samtidens forskningsønske om å skape kunnskap som skal fortelle dem hva de bør gjøre».Styrke grunnlaget for skjønnsutøvelse
Vi er enige i at all forskning skal vurderes kritisk, men vi er også åpne for at forskning innimellom bidrar med gode forslag til hvordan praksis bør være. Vi forventer aldri en fasit, men gode velfunderte forslag. Forskningsfunn kan ikke diktere praksis, men styrke grunnlaget for å utøve profesjonelt skjønn. I Kanvas samarbeider vi med en rekke forskere som produserer kunnskap basert på ulike metoder og innenfor ulike vitenskapelige tradisjoner. Vi opplever sjelden at forskere overselger sine resultater eller anbefalinger, snarere tvert imot. Vår erfaring er heller at forskere tar litt for mange forbehold. Dette er nok en del av god forsknings egenart, men en forsker som bruker fellesskapets ressurser har også et ansvar for å formidle sine funn tilbake til fellesskapet.For eksempel, når forskningsprosjektet EnCompetence (Sandseter, 2020) beskriver hvordan enkelte kjennetegn ved barnehagens fysiske miljø bidrar til lek og fellesskap, mener vi det har en helt klar normativ verdi: Enkelte fysiske miljøer bidrar til mer lek enn andre og dette bør bli kjent og forståelig for praksissektoren slik at de kan velge å handle ut ifra det. Eller når Nergård (2021) beskriver hvordan barn opplever å bli utestengt fra leken, gir det barnehageansatte en innsikt som det bør være umulig å overse. Det forteller oss både hva ansatte bør være oppmerksomme på og hvordan de bør håndtere det. Ingen forskere kan garantere slike nyttige, normative funn, men hvis de finner noe av betydning forventer vi at det blir formidlet på forståelig, ansvarlig vis. Dette forventer vi også av SELMA. Vi føler ingen uro over det. Vi ville heller blitt urolige om man på helt generelt grunnlag skal avvise forskning som på noen måte skal ha normativ betydning for praksis. Til slutt: Etikk handler jo i bunn og grunn om å diskutere grunnlaget for hva man bør gjøre. Ikke å diskutere og å la være ta stilling til hvordan praksis bør være, basert både på erfaring og på forskning, vil i våre øyne være dypt uansvarlig.
Referanser: Moore, R., & Muller, J. (1999). The Discourse of 'Voice' and the Problem of Knowledge and Identity in the Sociology of Education. British Journal of Sociology of Education, 20(2), 189-206. https://doi.org/http://dx.doi.org/10.1080/01425699995407
Nergård, K. (2021). Utestengt fra lek i barnehagen. Hvordan oppleves det? – og hva ønsker barn seg da? In C. D. Fodstad, V. Glaser, & M. Sæther (Eds.), Den frie lekens vilkår. Universitetsforlaget.
Sandseter, E. B. H. (2020). Prosjektet EnCompetence: Bakgrunn, metode og hovedresultater. In E. B. H. Sandseter & R. Storli (Eds.), Barnehagens fysiske inne- og utemiljø. Inspirasjon til lek. Universitetsforlaget.
Young, M. F. D. (2000). Rescuing the Sociology of Educational Knowledge from the Extremes of Voice Discourse: Towards a new theoretical basis for the sociology of the curriculum. British Journal of Sociology of Education, 21(4), 523-536. https://doi.org/http://dx.doi.org/10.1080/713655366
