EN LEGENDE, ET NØFF OG EN UMODEN BANAN

Barnehagefolk i innboksen:
«Vi fyller førti år! Kunne du tenke deg å skrive et slags kåseri(!), gi et skråblikk på barnehagens historie? Du kan velge inngang og vinkling på teksten selv.»
Jeg leser bestillingen noen ganger. Skråblikk på historien. Tja, det kan jeg vel. Men det kommer til å bli litt sleivete greier, og historien vil ha meg som subjekt. Glem kildehenvisninger og litteraturliste og si god dag til selvplagiering, synsing og løse påstander med tvilsom vitenskapelig gehalt. Sånn, da er dere advart. Here goes!

1984

Det er ikke mye jeg husker fra barnehagen, men la meg liste opp noe. Jeg husker de formpressede, blå plaststolene vi satt i. Jeg husker han med mørke krøller og skotskrutete snekkerbukser. Jeg husker sang, en myndig damestemme og et høyt rom med skråtak. Jeg husker Per Kristian. Jeg husker farta vi fikk i huskene, og at vi ropte «vi vil huske mere!» da noen henta oss.

Det var ingen lang karriere. Korttidsbarnehagen i bedehuset lignet heller ikke mye på dagens barnehager, og jeg fikk vel bare et par år der, to dager i uka, før jeg ble sendt videre til seksårsklubben på det lokale velhuset. Ellers var jeg hjemme med bestemor. Så lenge jeg fikk leke i fred, var det meste greit. Og det fikk jeg, både her og der. Men min mor måtte på et tidspunkt likevel respondere på pedagogikkens klamme alvor. Det begynte med at jeg dumpa. I barnehagen, ja. Det skulle jo ikke være mulig. Kort tid før jeg var gammel nok for overgang til avdeling Ekorn, fikk moren min beskjed om at jeg ikke var moden nok. Jeg måtte gå ett år til på Banan. For et nederlag.

Jeg ringer henne og spør hvordan det føltes:
– Hei, mamma! Jeg sitter og skriver på en artikkel til Barnehagefolk, som fyller førti år.
– Ja?
– Ja, og for førti år siden, da gikk jeg i den korttidsbarnehagen. Husker du det?
– Ja (ler), der hvor du dumpa! (ler mer)
– Var det så morsomt?
– Hehe, ja, men det var sikkert ikke morsomt for deg?
– Nei, jeg husker bare at jeg forble på Banan, jeg. Men husker du hvordan du reagerte?
– Ja (det blir stille en stund). Skal jeg si noe om det her og nå?
– Ja.
– Nei, men altså, jeg ble jo veldig sint.
– Fordi jeg dumpa?
– Ja, men det var jo ikke bare det. For det var jo snakk om … det var jo forklaringen for hvorfor du gjorde det.
– Og hva var forklaringen?
– Det var at du tegnet lite detaljert, og at du lekte mye for deg selv. Du var et barn som trakk deg unna de andre. Og så ble det sagt at du burde utsette skolestarten med ett år.
– Ja?
– Og da ble jeg fryktelig, fryktelig sint, husker jeg, og lira av meg en hel masse. Så det ble jo ikke noe av det, du begynte på skolen når du skulle.
– Men jeg måtte fortsette på Banan?
– Ja, da ble det gjort en avtale om at du skulle tilbake til Banan.
– Så jeg dumpa på ekte?
– Ja, du hadde begynt på Ekorn, og så måtte du tilbake til Banan. Så du dumpa.
– På grunn av en tegning?
– Ja, hun viste meg en tegning som en jente hadde tegna, og sa «se her, se hvor detaljert det skal være», også viste hun meg din tegning, og der var det bare noen streker. Du vet, jeg var så sint at jeg trodde jeg hadde revna. Hun var et nøff!
– Og dette skjedde på et foreldremøte?
– Nei, og det var jo jeg som måtte ta dette, ikke faren din. Det var jeg som fikk dette en dag jeg skulle hente deg, så legger dama ut om at hun hadde kommet til at du burde utsette skolestarten på grunn av din umodenhet.
– Men du gikk altså med på at jeg skulle tilbake til Banan?
– Ja, jeg gjorde jo det, og det skulle jeg selvfølgelig ikke ha gjort. Men skal du bruke dette her til noe?
– Ja, jeg har fått en litt fri sjanger, så jeg tenkte at jeg skulle skrive at jeg ringer deg. Og dette er jo litt morsomt, men det viser også …
– Det er bare helt forferdelig, skal jeg si deg!
– Ja? (nå er det jeg som ler)
– Ja, men det er det. Og bare jeg snakker om det, så kjenner jeg … og hun var jo så uprofesjonell, hun skulle jo aldri vært i den jobben. Jeg husker så godt at hun stod der med de to tegningene, og at jeg ble så sinna. Hun favoriserte alltid jentene.

Det begynte med at jeg dumpa. I barnehagen, ja. Det skulle jo ikke være mulig. Kort tid før jeg var gammel nok for overgang til avdeling Ekorn, fikk moren min beskjed om at jeg ikke var moden nok. Jeg måtte gå ett år til på Banan. For et nederlag.

Ja vel, så jeg dumpa faktisk. Jeg har gått og trodd at jeg bare ble litt lenger på Banan, siden det var best for meg. Jeg har sagt til folk at jeg dumpa i barnehagen, sånn for moro skyld. Men så viser det seg at jeg faktisk måtte forlate Ekorn etter å ha gått der en stund, og labbe inn igjen til Banan. For en ydmykelse.

Men hva annet skjedde i 1984? Jo, omtrent samtidig som min mor fikk beskjed i forbifarta om at jeg burde ha utsatt skolestart, og at jeg dumpa, da hun fikk denne beskjeden med en syltynn begrunnelse, omtrent da kom første nummer av Barnehagefolk, og Miriam Akerø skriver i utgavens aller første artikkel:* «For er det ikke nettopp slik at vi ved vår manglende bevissthet om betydningen av egen jobb, ved vår manglende selvrespekt og yrkesstolthet kommer i skade for å drive med altfor mye tantevirksomhet istedenfor profesjonelt arbeid?» Boom! Der fikk du sagt det, Akerø. Hadde min mor lest dette på riktig tidspunkt, ville du fått blomster på døra, og jeg hadde neppe dumpa. Mer om Miriam Akerø siden.

1994

Det er ikke så mye jeg husker fra arbeidsuka i niendeklasse, men la meg liste opp noe. Jeg husker at det var opplagt for meg at jeg ville tilbringe uka i en barnehage. Jeg husker at jeg ble innkvartert på grønn avdeling, alle henvendelsene fra barna og furutrappa opp til hemsen. Jeg husker at jeg følte meg hjemme. Jeg husker at jeg tenkte «litt mere!» da foreldre kom og henta midt i en morsom lek.

Det siste husker jeg best. Veiene vi grov i sandkassa. Hvordan jeg ikke klarte å holde meg utenfor leken, men var midt inni den, totalt revet med på ungenes premisser. Som femtenåring var jeg antakelig fortsatt altfor tett på barndommen i både tid og væremåte til at jeg kunne ta et utenfrablikk på det å leke. Det var bare å bli med.

Ah, jeg kan savne det enda. Følelsen av flyt, av alle timene som glir forbi mens tiden står stille. Å leke er jo det beste som finnes, og jeg valgte det som arbeidsuke: Genialt! Jeg hata skolen, elska barnehagen. Så enkelt var det. Så mye hata jeg skolen (unnskyld til alle skoler!) at jeg valgte å flytte langt av sted og gå på folkehøyskole så snart vitnemålet fra ungdomsskolen var tatt imot og krølla sammen. Jeg ville leke mer. Jeg valgte musikk, og jeg valgte et folkehøyskoleaktig barnefaglig fag, der vi innimellom fikk besøk i gymsalen av en skokk med unger. Det passa meg fint.

Men hva annet skjedde i 1994? Jo, omtrent på den tiden (eller i 1992, da) ble det levert en offentlig utredning fra det første rammeplanutvalget, ledet av Unni Bleken. Hittil hadde barnehagen kun forholdt seg til et litt mykere styringsvirkemiddel i form av en liten håndbok fra en gruppe ledet av Berit Bae (litt av noen kapasiteter som skrev frem dokumentene for sektoren, hæ?) med tittelen Målrettet arbeid i barnehagen (den hadde garantert ikke nøffet fra barnehagen jeg gikk i, bladd i en gang). Uansett, omtrent i 1994 sitter en engasjert barnehagesektor og diskuterer en NOU. Og budskapet tilbake til departementet er entydig: Ja, vi vil ha en rammeplan!

Ingenting av dette brydde jeg meg særskilt om da jeg gikk på folkehøyskole. Jeg var fortsatt mest opptatt av å leke. Så jeg slentra meg gjennom videregående på trass (hata det også), krølla sammen det ufullstendige delkompetansebeviset og tok meg en jobb. I en barnehage. Åpenbart.

2004

Jeg har mange tydelige minner fra de første studiedagene på førskolelærerutdanninga. Jeg får nøye meg med å liste opp noe. Jeg husker hu jenta i klassen som sa «Yes!» da vi presenterte oss, og jeg sa at jeg var singel. Jeg husker den brune t-skjorta mi med tigerfjes i gullpaljetter. Jeg husker store mengder øl finansiert av et utømmelig studielån. Jeg husker bøkene, forelesningene, lærerne og at jeg tenkte at nå (!), nå skjer det. Endelig likte jeg å gå på skole!

Jeg hadde seks år bak meg som ansatt i barnehage. Og det hadde kosta å komme til dette campuset, det skal sies. Jeg hadde måttet finne frem igjen det sammenkrølla delkompetansebeviset, og jeg hadde sykla av gårde hver torsdag i ett år for å ta opp naturfag på kveldsgym. Jeg skulle bruke studiekompetansen til å gå på Westerdals reklameskole. Kom ikke inn. Så skulle jeg bruke den til å gå utviklingsstudier på Blindern. Kom ikke inn. Akk, tenkte jeg, stående med sand i skoa, yoghurt på skjorteflaket og en god gjeng med unger rundt meg. Men det er jo dette jeg egentlig kan! Stakk hjem. Søkte på førskolelærerutdanninga. Kom inn. (Og her kunne det kanskje vært betimelig med et resonnement om opptakskravene til utdanningen på den tiden, men det får bli en annen gang.)

Vi ble kalt inn på styrerens kontor i forkant av intervjuet for en slags moralsk prepp. Og hvem satt i styrerstolen? Jo, selvsagt: Miriam (Legende) Akerø! Dama som drøye tjue år tidligere hadde bedt barnehagefolk om å ta seg sammen og bli litt mer profesjonelle.».

En stund uti studiet var det tid for praksis. Jeg og ei klassevenninne ble sendt til Oskar Braaten barnehage på Torshov. En gammel murvilla og et upraktisk barnehagebygg, men med masse sjel og magiske hjemmesteder. På den tiden var det stor førskolelærermangel i Oslo (sjokk!), og journalister lurte rundt hjørnet. De ville ut i en barnehage og spørre om årsaken. Hvorfor i alle dager vil ikke folk bli førskolelærere? De kontaktet høgskolen, og min pedagogikklærer Anne Furu sendte journalistene til oss. Klassevenninna mi og jeg skulle intervjues om saken. Vi hadde jo tross alt valgt denne upopulære yrkesveien.

Vi ble kalt inn på styrerens kontor i forkant av intervjuet for en slags moralsk prepp. Og hvem satt i styrerstolen? Jo, selvsagt: Miriam (Legende) Akerø! Dama som drøye tjue år tidligere hadde bedt barnehagefolk om å ta seg sammen og bli litt mer profesjonelle, var akkurat rett dame på rett plass for å forberede to ferske førskolelærerstudenter på sitt første møte med pressen. Nå må dere huske å snakke opp yrket. Få frem at vi er en profesjon, med stolt historie og med et allsidig og interessant arbeidsområde. Sånne ting sa hun, og jeg sugde til meg hvert ord.

Jeg tror ikke jeg hadde tatt ordet profesjon i min munn noen gang tidligere, men jeg kunne siteres på følgende i Aftenposten dagen etter, avbildet i rød parkdress under overskriften «Slåss mot dårlig rykte»: «Å være førskolelærer er mer enn å fly rundt i parkdress. Det er en profesjon flere bør få øynene opp for. (…) Yrket er fantastisk og variert, sier Solheim, og får anerkjennende blikk fra studiekameraten. De tror dårlig ry gjør at ikke flere søker seg til yrket.»

Hva annet skjedde i 2004? Jo, jeg ble pedagogisk leder og senere styrer, begge deler med dispensasjon fra kompetansekravet. Det forteller meg at førskolelærermangelen i Oslo ikke løste seg på et blunk, samme hvor mye vi hadde snakket opp yrket i avisa. Så vet jeg heller ikke om vi traff spikeren helt på hodet, men kanskje var det noe sant i det vi sa. Kanskje har yrket måttet slite litt med dårlig rykte. Og kanskje har profesjonen også tidvis vært sin egen verste fiende. Kanskje var det derfor Miriam Akerø kom med noen betimelig formanende ord.

2014

Det er mye jeg husker fra arbeidet med boka Kritisk og begeistret, som kom ut i 2014. Jeg lister opp noe. Jeg husker den første samtalen jeg hadde med Anne Greve om ideen: Hva om vi er tre generasjoner barnehagelærere som skriver den? Jeg husker at jeg banket på kontoret til Turid Thorsby Jansen, hvor oppriktig glad hun ble, hvor selvsagt hun syntes det var å si ja. Jeg husker engasjementet vårt, alle timene med arbeid og ikke minst de to damenes strenghet når jeg ikke leverte tekst til fristene.

Det jeg husker best, er likevel hvor interessant det var å studere en profesjon som så og si bygde seg selv. De bygde opp sin utdanning, sin fagforening og etter hvert også lovverket og rammene som skulle regulere sektoren. En stolt profesjon med stort engasjement for faget og for barna. Hva skjedde i 1984 som gjorde at en så faglig kompetent profesjon måtte irettesette seg selv, be seg selv kutte ut tantevirksomheten og bli litt mer profesjonell? Det har jeg ikke svaret på, men jeg vet at vi er en profesjon som har stått i en del motvind, som tidvis har slitt med dårlig rykte, og som av og til, dessverre, er sin egen verste fiende. Jeg blir fortsatt like forundra hver gang jeg hører barnehagelærere som ikke ønsker seg flere barnehagelærere som kollegaer, og som forklarer dette med underlige argumenter slik som «Jeg har møtt mange assistenter som er vel så kompetente som barnehagelærere» eller «Barnehagelærerne er tross alt den yrkesgruppa i barnehagen som er mest borte fra barna». Hva tjener vi på å snakke ned egen kunnskap på den måten? Hva tror vi egentlig om oss selv når vi får oss til å snakke ned både utdanningen og den skarve tiden vi har til å planlegge for at barnehagen skal være en solid pedagogisk virksomhet?

Nei, nå høres jeg kanskje ut som Miriam Akerø i 1984. Noe har vel blitt bedre på førti år? Ja, jeg tror faktisk det. Om dette var en vitenskapelig artikkel, kunne jeg systematisk dokumentert, med sikre kilder, at barnehagelærerprofesjonen har utviklet seg mye de siste førti årene. Såpass mye at ikke unger dumper i barnehagen, bare fordi de fremstår som umodne bananer. Men dette er heldigvis ikke en vitenskapelig artikkel, så den delen av historiefortellingen overlater jeg til noen andre og mer kompetente. Og før jeg glemmer mitt eget sjangergrep: Hva annet skjedde i 2014? Jeg fikk ny jobb.

2024

Jeg sitter på kontoret mitt. Et hjørnekontor i de gamle lokalene til With’s Tobaksfabriker i Hausmannsgate 17. Ti år senere jobber jeg fortsatt i Utdanningsforbundet, lærernes fagforening. Her jobbes det for både profesjonsutvikling og lønns- og arbeidsvilkår for alle lærergrupper. Jeg er glad i jobben min. Likevel har jeg hengt to nødvendige bilder på veggen. To bilder med motiver fra barnehagelivet, fotografert av Klausine Røtnes, Barnehagefolks mangeårige redaktør. De henger der for å minne meg om hvor jeg kommer fra. Hvilket folk jeg hører til.

Note * Et gjensyn med Akerøs artikkel fra Barnehagefolk 1/1984 kan leses her!