Om parktante astrid og tenkefølingen til professor reinertsen

Tante Astrid hadde ingen pedagogisk utdannelse. Hun og parken var en attgløyme fra tidligere tider, og hun drev da også en av de siste barneparkene i Oslo, nedlagt i 2010. Selv om hun nok kunne «stillhete» med barna, hadde hun sine begrensninger. Blant annet ville hun hatt problemer med å forstå masteroppgaven: «Å tenke/ skrive/virke med Deleuzes forskjellsfilosofi: metodologiske eksperimentasjoner i å stillhet(e) med affektive data/ skrivninger». Det er kaudervelsk også for meg, og åpenbart også for professor i psykologi Terje Rogden: «Jeg ser liksom ikke de praktiske implikasjonene, men det er kanskje en begrensning hos meg», svarte han syrlig, da Morgenbladet i 2017 førte en debatt om barnehageforskning, og den nye tenke-føleretningen omtalt som posthumanisme, med professor i pedagogikk ved Høgskolen i Østfold, Anne Reinertsen, i spissen. Selv har jeg aldri vært borti et mer surrealistisk utslag av en teoretisering gått amok innen profesjonsfagene. Det sier ikke lite.

I 2016, etter et halvt år som tilårskommen og fersk sykepleiestudent på det som dengang var HiOA, skrev jeg kronikken «Flere mastere, skrekk og gru». Utgangspunktet var en serie i Aftenposten, der det ble avdekket at sykepleiere ikke kunne grunnleggende praktiske ferdigheter som å sette en sprøyte. Statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, Lisbeth Normann, hadde én løsning; flere mastere. Det var da jeg steilet – etter et kaotisk halvår på en skole med lærebøker fulle av tåkete og til dels uforståelige begreper, skyhøy strykprosent i medisinske fag og en hovedvekt på hvordan skrive vitenskapelige artikler.

Selv om tante Astrid var en gudebenådet praktiker, trenger profesjonsfagene selvsagt både et teoretisk grunnlag og forskning. Det gjaldt også sykepleiefaget, da akademiseringen skjøt fart på syttitallet. Det inngikk som en del av en generell samfunnsutvikling, men også som en helt legitim profesjonskamp mot medisinerne. Men å teoretisere et fag som i stor grad også er praktisk, kan være problematisk. For der forskning og teori er ment å forenkle det komplekse, har akademiseringen av profesjonsfagene i mange tilfeller gått motsatt vei – å komplisere det helt enkle. Mitt yndlingseksempel er følgende sykepleiefaglige definisjon: «Et bekken er en innretning beregnet på oppsamling av utsondringsprodukter fra blære og tarm, utformet på en slik måte at den kan anvendes av sengeliggende.»

Min kronikk dengang var som å løfte lokket av en trykkoker. Sykepleiere, lærere, barnevernspedagoger, snekkere – til og med en rørleggermester – meldte om det samme: En massiv frustrasjon over profesjonsfag i ferd med å krakelere under teoripresset. Det dreier seg ikke bare om en utdanning som fører til dårlige praktikere, men svært ofte også dårlig og til dels meningsløs teori – noe tenke-føle debatten i Morgenbladet er et nesten parodisk eksempel på. Det forunderlige er at kritikken overhodet ikke synes å bli lyttet til. For om profesjonsfagene ofte er innbitte forsvarere av kvalitative studier, synes det paradoksalt nok ikke å gjelde utdanningen selv. Tvert imot har det – i hvert fall på gamle HiOA – i stor grad dreid seg om kvantitet, med en nærmest frenetisk telling av så og så mange mastere og doktorgrader, i håp om å få oppfylt drømmen om å bli universitet, med det parodiske mantraet «fremragende forskning» som ledesnor.

I 2018 gikk drømmen i oppfyllelse. HiOA ble Oslomet, men mye tyder på at det ikke har gjort utdanningen bedre. På avdelingen der jeg nå jobber, Gastromedisin på Ullevål, uttrykker studentene fra OsloMet selv fortvilelse over hvor lite klinisk erfaring de har når de begynner å jobbe i en svært hektisk og krevende sykehushverdag. I et oppslag i Khrono denne forsommeren innrømmer dekan Marit Kirkevold at det er et problem å forene de krav som settes til et universitet, med god praksisutdannelse1. En av årsakene er at det i motsetning til medisin – der lærerne svært ofte også er klinikere – har OsloMet ansatte som ikke har vært i praksis på mange tiår. Undervisningen har dermed lite relevans for praksis og er ikke sjelden også ganske utdatert når det gjelder den praktiske hverdagen på et sykehus.

Det vil jeg tro også gjelder barnehagelærerutdanningen, med tanke på det absurde utslaget i forskningen som den posthumanistiske tenkefølingen representerer. Dette økende gapet mellom praksis og teori er i ferd med å bli så stort at en ikke lenger står i spagat, men lever i hver sin virkelighet – slik tante Astrid og professor Reinertsen må sies å gjøre. I valget mellom de to er jeg ikke i tvil om hvem jeg ville valgt som pedagog til mine barn. n